Troll i Ord

En ukristelig blanding paganisme og heksekunst

                             Historien bak begrepet "Heks"

En trollkvinne, eller heks er en som står i forbindelse med overnaturlige krefter vil de fleste si. Forestillinger om hekser har vært vanlige til ulike tider i mange kulturer, og var for eksempel velkjente i de nordiske land i eldre tid. I de norrøne sagaene beskrives kvinner som har spådomsevner, tar på seg dyreham eller driver med seid. I folkelig tradisjon har det ofte blitt vanskelig å skille mellom egentlige hekser og ”kloke koner”, fordi vanlig folkemedisin og sortekunster ofte går over i hverandre, behandling av en sykdom kunne gå hånd i hånd med en besvergelse, men det var vanlig tro at hekser kunne påføre folk og fe sykdommer og ufruktbarhet, ødelegge avlinger, stjele usett og lage uvær.

Heksene flyr fortsatt i dagens underholdningslitteratur og framstår som nokså harmløse fantasiprodukter. Men bak underholdningsbildet skjuler det seg en lang tradisjon av undertrykkelse, stigmatisering, forfølgelse, drap og latterliggjørelse. Trollfolk er også betegnelsen på mennesker som en gang ble brutalt forhørt, torturert, kvalt og ofte brent på bål for det de fleste i dag oppfatter som umulige forbrytelser. Heksefiguren har skiftet ham mange ganger på sin lange ferd gjennom vestlig historie, og hver gang har endringene påvirket rollemodellene for kvinner i det virkelige liv. Forestillingen om den onde heksen har alltid blitt brukt som en konstant advarsel mot kvinnen som går sine egne veier – spesielt om hun ikke underlegger seg mannens disiplin. I klisjeen om den gamle, stygge og enslige kona med krokete nese og ei svart katt rundt beina ligger det en god porsjon kvinneforakt.

I kristen tid mente man at heksene hadde årlige sammenkomster, ofte St. Hansaften eller julenatten, men også i påsken og under Valborgsnatten (30. april – 1. mai). Heksenes møtested var i norsk folketro Bloksberg eller Blåkollen, Hekkelfjell og Dovrefjell. Til disse stevnene, i skriftlig tradisjon kalt sabbater, red heksene gjennom luften. De smurte seg med heksesalver som inneholdt narkotiske urter som ga seksuelle opplevelser og en følelse av å fly. Det mest brukte redskapet var sopelimen, men ellers kunne hekser ri på forskjellige husdyr og mennesker. De hadde også evnen til å omskape seg i fugle- og dyreskikkelser. Her møtte de Djevelen, skrev kontrakt med ham, mottok ordre, hadde orgier og gjorde alt som kunne lyde ufyselig.

Magi og trolldom tilhører vår norske historiske arv helt fra norrøn tid. Trollfolket hadde en tvetydig status, og trollkvinner og trollmenn gikk inn som en del av vanlige folks hverdag. Magi og trolldom utgjorde altså en viktig del av menneskenes livsforståelse. Men gjennom ulike ritualer og forholdsregler kunne menneskene påvirke og beskytte seg mot disse kreftene. Det magiske var en selvfølgelig del av menneskenes univers, og noe de kunne forholde seg aktivt til. Trolldomskraften til onde mennesker ble holdt i sjakk ved beskyttelsesmagi og mottrolldom, og allmuen kunne selv aktivt påvirke balansen.

Heksetro i Europa
Med kristendommen utviklet det seg et nytt syn på magi og trolldom i vår vestlige sivilisasjon. En av de mest sentrale av kirkefedrene, Augustin (354–430), hevdet at alle typer magi var et resultat av en stilltiende pakt med djevelen. Dermed slo han an tonen for et syn på det magiske som skulle slå ut i full blomst vel tusen år etter hans død. Augustin mente at magien i seg selv er virkningsløs, men at det er Satan og hans demoner som gir trolldommen kraft. Ingen mennesker har magiske evner, og det finnes ikke noen iboende magi i naturen. Men visse gjenstander så Augustin på som magiske, for eksempel trommer og amuletter. Sammen med ulike besvergelser fungerte de nemlig som signaler til smådjevlene om å stille til tjeneste. Augustins lære er derfor blitt beskrevet som en semiotisk magi-teori (semeion = tegn). I ettertiden kom tegnlæren hans til å bli tatt til inntekt for to helt ulike syn på heksekunst – både for synet på hekser som virkelige og for synet på dem som fantasifostre.

Utover i middelalderen så de fleste teologer og kirkerettsspesialister på magi som noe negativt, men samtidig ufarlig. I visse tilfeller kunne riktignok magikere straffes, men vanligvis grep ikke øvrigheten inn. I lovsammenheng gikk man faktisk den motsatte vei: Folk risikerte straff for å tro på hekser! Tidlig på 900-tallet ble det utformet en viktig kirkelov, Canon episcopi, som fikk stor autoritet i europeisk middelalder. Her blir troen på hekser beskrevet som rene illusjoner og luftige kvinneritt avvises som fantasiprodukt.

Interessant nok skrev pave Gregor VII i år 1080 til kong Harald av Danmark og klaget over at danskene henrettet kvinner fordi de hadde frambrakt storm og epidemier. Fra høyeste hold fikk danskenes konge streng beskjed om å lære sine undersåtter at slike ulykker bare tilkommer Gud å forordne. Guds vrede i form av uvær skulle kun bekjempes med from livsførsel, salmesang og med bønn om syndsforlatelse.
 
Middelalderkirkens avslappede holdning til magi skulle endre seg radikalt i løpet av 1400-tallet. Deler av den antikke arv i renessansen førte med seg et voldsomt oppsving i interessen for det magiske og okkulte, og innenfor den lærde kulturen bredte det seg en oppfatning om at all magi signaliserte kontakt med Satans rike. Under renessansetiden ble grunnlaget lagt for å se på hekser og hekseri som noe virkelig eksisterende.

Den første hekseprosess fant trolig sted i Frankrike 1264, og i Norge 1325. Men først da pave Innocens 8. i 1484 sendte ut ordre om at man skulle finne alle hekser og drepe dem fikk forfølgelsene større omfang. Grunnlaget var 2. Mos 22,18: ”En trollkvinne skal du ikke la leve”.

I 1487 kom Jakob Sprengers ”Heksehammeren” (Malleus Maleficarum), en bok som ga detaljerte oversikter over heksekunster og en oppskrift på behandling av hekser for å få dem til å tilstå. Tortur var det mest effektive middel i tillegg til vannprøven. Den anklagede ble bundet og kastet i vannet, hvis hun fløt var hun skyldig og ble brent, sank hun var hun uskyldig, men druknet som regel. Det finnes ingen pålitelige tall over hvor mange mennesker som ble henrettet under de europeiske hekseprosessene. Anslagene har variert fra i underkant av hundre tusen til flere millioner. I Norge var hekseprosesser en relativt sjelden foreteelse, men også her ble kvinner og menn dømt og henrettet, spesielt i Finnmark.

I Danmark fant den siste hekseprosess sted i 1700, i Sverige 1763, i Tyskland 1775. Dette kom som årsak til opplysningstiden som fant sted i Europa. Vitenskap og logisk tenkning sto i fokus, og overtro ble forkastet. Men heksetroen holdt seg mye lenger, enkelte steder er den ennå levende og fremdeles forekommer det at kvinner blir beskyldt for hekseri i sterkt religiøse land.

I overgangen mellom 1700- og 1800-tallet endret igjen det intellektuelle klimaet seg i Europa. Romantikk overtok for rasjonalitet. Med sin ensporede fornuftsdyrking hadde opplysningsfilosofene oversett mange av magiens og hekseriets nyanser. Nå vakte trolldom og magi interesse og fascinasjon som naturpoesi. Spørsmålet om heksekunstens virkelige kraft var trengt til side. Selve troen – de mange mirakuløse og underfundige fortellingene – stod i fokus. Det var ikke lenger tale om opplysning som frigjøring fra overtro, men romantisk nysgjerrighet overfor de mange merkelige forestillingene som lå i hekse- og djeveltroen.

Jacob Grimm (1785–1863) samlet inn tyske folkeeventyr, og gjennom fortellinger som eventyret om Hans og Grete skapte han et av de klassiske bildene av den onde heksa. Selv oppfattet han heksene som kloke koner som bar i seg en gammel folkekultur. Heksene var for ham representanter for en opprinnelig germansk kultur som ble forfulgt av den kristne kirken og gjort til slaktoffer over hele Europa. Mange av våre egne forestillinger om hekser skriver seg fra mytene som ble konstruert i romantikkens periode.

Den franske historikeren Jules Michelet (1798–1874) så på heksene som kvinnelige opprørere mot føydal undertrykkelse, og oppfattet dem som forløpere for den franske revolusjonen i 1789. Med sitt klassiske mesterverk i hekselitteraturen ga han næring til bildet av trollkvinnen som en form for tidlig radikal feminist.

Den britiske folkeminnegranskeren Margaret Alice Murray (1863–1963) gav i 1921 ut en viktig bok om heksekult i Vest-Europa. Der argumenterte hun for at ofrene for hekseprosessene i virkeligheten var de siste etterkommere av en urgammel hedensk fruktbarhetskult. Murrays teorier var i vinden helt fram til 1970-årene, da flere lokalhistoriske undersøkelser av hekseprosessene tok et kraftig oppgjør med ideene hennes. Men tankegods fra Murray lever fremdeles videre i dag innen spesielle nyhedenske (nypaganistiske) miljøer.

Hekser i antropologisk perspektiv
I antropologien skilles det mellom heksekraft (eng. Witchcraft) og trolldom (sorcery), mens heksekraft i flere andre fag har kommet til å bli et fellesbegrep for hekser og trolldom. Forestillingen om hekseri har vært og er til dels svært utbredt i mange områder av verden, og som oftest er forestillingene negativt ladet. Man mener også at hekseri er arvelig.

Den moderne heksebevegelsen som startet på begynnelsen av 1900-tallet, kan krediteres Aleister Crowley (1845 – 1947) og Gerald Gardner (1884 – 1964).

Crowley var en omstridt seremoniell magiker og mystiker i tillegg til forfatter, og som profet grunnla han en ny religion i 1904, Thelema, som kort sagt går ut på å “gjøre hva en vil”. Han reformerte magiske teknikker og fjernet en del overtro som lenge hadde omgitt dem. Crowley hadde stor innflytelse på den moderne heksereligionen Wicca, og satanisme.

Gardner var en engelsk embetsmann, amatørantropolog, arkeolog, våpenekspert og okkultist som skrev noen av tekstene dagens Wicca-religion er basert på i boken Witchcraft Today, i 1954, og The Meaning of Witchcraft, i 1959, og har i ettertid blitt kalt “Wicca-bevegelsens far”.

Sammen la de grunnlaget for en stor felles gruppe av paganister og okkultister som vokste frem på 60- og 70-tallet under hippiebevegelsen. I dag finnes det mange forskjellige forgreininger fra paganismens tre, ikke alle velger å kalle seg selv hekser, og ikke alle følger kun én bestemt tradisjon. Man kan skille mellom de som er rene okkultister, og de som er naturdyrkere. Her er en liste over noen religioner og trosretninger som karakteristeres som paganistiske:

Alkymi
Astrologi
Candomblé
Demonologi
Dievturība
Discordiansime
Druidisme
Elementarisme
Feraferia
Feri
Gnostisime
Gwyddionisme
Hellenisme
Hermetisme
Kabbala
Kaosmagi
Kemetisme
Nekromantikk
Neoplatonisme
Religio Romana
Rodnovery
Romuva
Santeria
Satanisme
Seremoniell Magi
Senistrognata
Sjamanisme
Spådom
Stregheria
Teosofi
Thelema
Voodoo / Vodou / Vodoun / Voudon
Wicca (Alexandriansk)
Wicca (Britisk tradisjonalistisk)
Wicca (Dianistisk / feministisk)
Wicca (Gardneriansk)
Wicca (Georgiansk)
Wicca (Keltisk)
Wicca (Nordisk)
Wicca (Teutonisk / Germansk / Norrøn)
Wicca (1734)
Wicca (Hvilken som helst nasjonalitet og tradisjon i verden)
Åsatro / Åsatru